Kjære Anne og Line! Først: gratulerer med to flotte utstillinger!
Det er med stor glede jeg har fått mulighet til å si noen ord om kunsten deres i forbindelse med åpningen.
La meg begynne med noe jeg har blitt veldig opptatt av selv for tiden – og som dere begge belyser svært godt, syns jeg.
For på hvilken måte kan kunsten brukes til å forstå oss selv? Dette virker kanskje som et trivielt spørsmål, men det er ikke alltid like lett å vite hvordan kunsten speiler vår hverdag, de båndene til andre som definerer oss fra dag til dag, og alle de alminnelige følelsene og tankene som utgjør et liv. For meg som aktør i kunstfeltet har det blitt stadig viktigere å finne en slik berøringsflate, fordi det er menneskelige ressurser i kunsten som kan utvikles ytterligere, slik jeg ser det.
Møtet med kunstnere som Anne Tveit Knutsens og Line Bøhmer Løkkens verk er både klargjørende og utvidende i forhold til en bredere forståelse av kunstens nytte, noe som skyldes både den eksistensielle nerven og klarheten de byr på i sine verk.
Jeg blir regelrett lykkelig over å stifte bekjentskap med verk som Anne Tveit Knutsens videoverk Tvillingssong, som tar for seg grupper i samfunnet som vanligvis fullstendig forsvinner av radaren for de fleste – ikke minst i kunsten. I verket møter vi de utviklingshemmede tvillingene Eli og Toril, som er i femtiårene når vi blir kjent med dem. Filmen viser deres kommunikasjon og nærheten dem imellom – og selv om deres samtaler kanskje ikke alltid er så lett å forstå for en utenforstående er båndet dem imellom umulig å ikke begripe: kjærligheten mellom mennesker som står dem nær. Knutsens verk blir spesielt sterkt siden det fokuserer på mennesker som ikke lever som majoritetssamfunnet gjør, og bringer dem nærmere oss gjennom det sterke båndet dem imellom. Knutsen legger til rette for et empatiarbeid som ikke bare er helt nødvendig i et stadig kjøligere og polarisert samfunn, men hun gir dem en stemme og en historie som forplikter oss til å fortsette å se mennesker som Eli og Toril.
Verket utvikler seg i hjerteskjærende retning når den ene av dem dør, men i alt det triste utvikler Knutsen samtidig et fellesrom for sorgbearbeidelse i sitt fokus på hun som er igjen. Skarpheten i skildringen utvikles gjennom den sterke intimitet de har hatt seg imellom, og det er gjennom dette følelsesmessige og nære rommet verket også blir et forestillingssted også for andres sorg.
De to søsterens kommuniserer også gjennom en Julius-bamse, som blir et slags tredje ledd i rommet mellom dem. Psykoanalytikeren og barnepsykologen D. W. Winnicott kaller slike gjenstander «overgangsobjekter»: Når et barn er frustrert eller fortvilet, vender det seg gjerne mot en gjenstand som kan ta noe av støyten for de vonde følelsene, hevder han. Det kan for eksempel være snakk om en klut eller en teddybjørn. Men denne tingen kan også trøste og være et filter eller medium mellom barnet og verden. Barnet kan så og si «lagre» både gode og vonde følelser i en slik ting, sier Winnicott. Kunne vi ikke også tenke slik på Julius-bamsen i Tvillingssong? Den blir et medium for kommunikasjon mellom søstrene, men den blir også et «sted» utenfor dem som setter dem i stand til å se seg selv utenfra, mens den på samme tid gjør konkret båndet mellom dem. En slik eksternalisering av relasjonen mellom de to gjør også kjærligheten dem imellom håndgripelig for tilskueren, for det som vanligvis forblir noe indre, blir her symbolisert som en ytre ting.
Kunne vi ikke til og med ta denne tanken enda et stykke lenger å se på selve videoverket som en slik «tredje ting», som setter oss i stand til å tenke, føle og undersøke relasjonen mellom oss og andre, og som gjør det som vanligvis er inni oss til noe ytre? Jeg liker å tenke på kunstverk som denne type hybride objekter som ikke bare fremstiller noe kunstneren har tenkt på, men som samtidig blir et medium for betrakterens egen selvundersøkelse og plattform for eksperimentering for ens relasjon til verden og andre mennesker.
For jeg tror vi trenger denne type mellomrom, eller tredje alternativ, for å tenke på et vis som bringer oss tett på oss selv og andre som faktisk eksisterende mennesker med våre problemer og utfordringer. Våre forsøk på å begripe både kunst og liv støter jo ganske raskt på de vanlige polaritetene i språket og tanken: noe er enten sterkt eller svakt, smart eller dumt, kvinne eller mann, viktig eller uviktig, åpent eller stygt osv. Men sannheten er jo alltid noe mer enn av disse svarene – den er alltid noe mellom. Tanker og følelser, kropp og sinn, kunstverk og kunsthistorie, er langt tettere sammenvevd enn slike motsetninger kan gjøre rede for. Anne Tveit Knutsen hjelper oss å forstå og avklare disse linjene mellom kunsten og livet i sine verk. Styrken i hennes arbeider ligger i det som i mange andre situasjoner kanskje ville bli betegnet som svakt eller trivielt, men gjennom deres arbeiders optikk er det styrken i sårbarhet som avtegner seg.
Men Line Bøhmer Løkken bidrar også til å myke opp slike reduktive polariteter i sitt bidrag til denne utstillingen. I fotoserien Mjukbrød – Hardbrød ser vi hender, som tilhører kunstnerens far: han baker brød. Temaet står også i sentrum i lydinstallasjonen Å begripe, hvor vi får se de geskjeftige nevene i to projeksjoner, men også høre et opptak med faren i samtale med kunstneren om den tause kunnskapen som ligger i kroppen når vi lager ting.
Men det er ikke bare brødbakingen som produksjon vi får se eller høre om. Nei, det er prosessen, selve fremstillingen, eltingen, som noe med verdi i seg selv. De «fine kunstner» og håndverk vi har operert med i et par hundre når nå, er en upresis og lite virkelighetsnær vinkel på hva som pågår i både kunst og liv. At vi i det hele tatt opererer med slike skiller har mer med makt og penger og gjøre, og at dem som sitter på toppen vil beholde sine privilegier, enn presisjon og gjenstandsforståelse. Sosiologen Richard Sennett har påpekt i The Craftsman hvordan kroppsarbeid ikke er skilt fra tanken, men snarere har intellektet nedfelt i kroppens praksiser og dens repertoar av bevegelser forbundet med å lage og gjøre ting. En fiolinmaker, for eksempel, har intelligensen i fingrene når han finstemmer trefibrene mot det hule rommet inne i trekassen og hestehårstrådenes vibrasjoner, snarere enn noen filosofisk avhandling, men han tenker ikke mindre av den grunn, skriver Sennett. Det samme gjelder, i like stor grad, matlaging og mer huslige aktiviteter. Det ligger dermed et kognitivt arbeid i baking også som – hos Line Bøhmer Løkken – blir som en slags hendenes tenksomme dans, noe vi også kan se dokumentert i kunstnerboka Choreography with Potatoes and Flour, som lanseres i forbindelse med utstillingen.
Også her er det håndens kunnskap som manifesterer seg i melets riktige blandingsforhold med væske og temperaturforholdenes til deigen, før den til slutt skal eltes ut i leiver. Da er det deigens viskositet kroppen må kjenne for å oppnå ønsket resultat; de små luftboblene må kunne eltes gjennom deigens bevegelser mellom hendene uten at de klemmes ut og gjør brødet hardt og tungt under stekingen.
Velkommen til utstillingene ein blir ikkje vane med det av Anne Tveit Knutsen, og Å begripe av Line Bøhmer Løkken.
De er herved åpnet!
