Fra 5. august til 10. september vises Opplandsutstillinga 2017 ved Oppland kunstsenter. Utstillingen presenterer 9 kunstnere som bor og arbeider i Oppland; Jan Egge (maleri), Frøydis Frøsaker (tegning), Caroline Ho-Bich-Tuyen Dang (installasjon), Johanne Losoa Larsson (maleri og tegning), Ådne Kongssund Løvstad (installasjon), Tone Myskja (videoinstallasjon), Kari Mølstad (skulptur), Kjell Samkopf (lyd), og Semund Svelle (videoinstallasjon og skulptur). Opplandsutstillingen vektlegger visningen av kunstnere og kunst med tilknytning til Oppland med formål å synliggjøre tendenser i den regionale samtidskunstscenen.
Den tematiske overbygningen for årets Opplandsutstilling kretser rundt nødvendigheten av tid i kunstnerisk arbeid og kunstneriske prosesser. Utstillingen har som ambisjon å belyse hvordan tid er et viktig materiale i alle kunstnerskap; måten den enkelte kunstner forholder seg til tid i sine arbeidsprosesser er essensielt for det kunstneriske uttrykket. Tid former og utvikler et kunstnerskap, en kunstner trenger først og fremst tid for å kunne være aktivt utøvende. Tid spiller også en sentral rolle i formidlingen og opplevelsen av kunst; tiden en tar seg som betrakter i møte med kunst er avgjørende for hva slags opplevelse en sitter igjen med i etterkant. Nødvendigheten av tid, både det kronologiske og det kvalitative aspektet, er noe som også kan leses i en større sammenheng: Sett i et globalt perspektiv åpner dette temaet for politiske og eksistensielle spørsmål knyttet til klima, miljø og økologi.
Tiden, og vår opplevelse av den, former tilværelsen, og er et avgjørende premiss for eksistens. I antikken fantes to ord for tid; Kronos og Kairos. Kronos viser til den kronologiske, lineære tiden, tiden i sekvenser. Mens tidsbegrepet Kairos kan forklares som ”et øyeblikk av en ubestemmelig tidsperiode, den tiden der noe bestemt hender” – tiden som et overskridende ”nå”. Kairos er en strøm, en kvalitativ mangfoldighet, en tid som ikke kan måles. I vår tid har Kronos, eller kvantitativ tid, blitt det dominerende tidsbegrepet, mens Kairos, som har en mer kvalitativ karakter, sjelden anerkjennes. Opplandsutstillinga 2017 dveler ved- og reflekterer rundt begge disse tidsforståelsene gjennom arbeidene i utstillingen, samtaler og presentasjoner.
Deltakende kunstnere:
Jan Egge (Lillehammer) arbeider med maleri i forskjellige teknikker og materialer. Motivene kan være utsnitt i landskapet med felt i forskjellige skala og målestokker. Endringer i landskapet er viktig for han – de korte endringer – alt fra time til døgn, og de endringer som naturen selv skaper over tid. Dette er prosesser som ikke alltid er like tydelige og han har brukt dette motivet både i serier og enkeltbilder. «Akura» motivet er en slags fellesnevner for hans landskap. Det er den vertikale fjellveggen som står fram i en abstrakt flate som en del av tidsrommet. Et tidsrom som kan være vanskelig for oss å forstå, forholde seg til, og å være fullt ut til stede i.
Jan Egge, Akura#4 (2017). Foto: Øystein Thorvaldsen
Frøydis H. Frøsaker (Gjøvik) benytter materialene papir og kull som kommer fra trær i sitt arbeid. Dette har en betydning for motivene av landskap og skog. Det skapes en forbindelse mellom det som lages, og det det er laget av. Å tegne med kull oppleves som en overgivelse til et uttrykk hvor det kan bli både mørkt, flytende og skarpt på samme tid. I Frøydis H. Frøsaker sine bilder kan man tenke seg at man er på en reise, og passerer et landskap som sees i utdrag der brokker farer forbi og fester seg i betrakterens indre billedbank. Naturen og landskapet reduseres til noe man ser på, uten å være en del av det selv. Hun ser dette som et bilde på vår tid, på menneskets rolle. Landskapet er blitt en kulisse, en bakgrunn for hendelser. Naturen har for oss mistet en egenverdi. Hvis vi prøver å snu på dette, og la landskapet spille hovedrollen, kan vi oppdage nye sider ved det. Hun mener at naturen foregår i landskapet, og at det som skjer der ikke nødvendigvis er noe som bekrefter et hittil idylliserende bilde av hva natur er. Naturen i landskapet kan derimot være både mørk, mystisk og skremmende, og det kan fortelle hvilken vei det bærer når den ligger under et konstant press og påvirkning fra menneskeskapte strukturer.
Frøydis H. Frøsaker, fra serien Passages (2016). Foto: Øystein Thorvaldsen
Gjennom sin kunstneriske praksis utfordrer Caroline Ho-Bich-Tuyen Dang (Søndre Land) kontinuerlig sin posisjon som kunstner, og i forlengelsen av dette forståelsen av- og rammene for kunst som yrkesvei. I hennes praksis er skillet mellom dagligliv og kunst visket ut; snarere enn å følge en bestemt ideologisk praksis flettes det kunstneriske arbeidet inn i et bredt spekter av daglige gjøremål, der dyrking av egne grønnsaker og urter står sentralt. Hennes praksis søker å etterleve ordspråket ”tenk globalt, handle lokalt” eller ” det personlige er politisk”, arbeidene er antimonumentale i materialbruk, og inspirerer til et enkelt levesett med lavt forbruk. Kunstnerskapet kan leses som en form for stillferdig aktivisme og som en respons på dagens økologiske krise.
Caroline Ho-Bich-Tuyen Dang, Eternal Night (2009-2017). Foto: Øystein Thorvaldsen
Johanne Losoa Larsson (Lillehammer) uttrykker seg primært gjennom oljemalerier, men har også eksperimentert med akryl og vannbaserte teknikker, samt jobbet med kulltegninger. Uttrykket hennes er ekspressivt og energisk med en særegen fargepalett og kompositorisk rytme. Maleriene tar ofte utgangspunkt i oppveksten som innebar å leve av – , med – og i naturen. Hvert bilde har et flettverk av historier knyttet til seg; noen ganger en enkelt opplevelse av landskapet i Nord Norge, andre ganger en stemning eller flere lag av hendelser og minner. Til tross for få rene figurative elementer i bildene, kan de allikevel lett leses som natur og landskapsskildringer. Bildene viser hvordan det fysiske og mentale landskapet er smeltet sammen til et hele; livshistorien der mennesker, landskap og vesener lever i erindringen utfordrer vår forståelse av tiden som en lineær forekomst. Den kronologiske rekkefølgen av hendelser (historien) er underordnet betydningen av et minne, i form av gjenklangen av dette, og revitaliseringen av en opplevelse som finner sted i tegningen eller maleriet.
Johanne Losoa Larsson, Hemmelig skog (2001). Foto: Øystein Thorvaldsen
Ådne Kongssund Løvstad (Biristrand) sine arbeider er konseptuelle og tanken eller idéen er derfor et bærende element. Kunstnerskapet viser en rik sammenfletting av (kunst)historie, landskapskunst, funnene materialer og objekter. ”Barkespade”, som vises under Opplandsutstillinga 2017, er et kontinuerlig landartprosjekt som for anledningen er flyttet inn i gallerirommet. Prosjektet undersøker temaene kunst som symbolsk handling, stedets betydning for kunstverket og tidsbegrepet der kunstneren, men ikke minst omgivelsene påvirker verket og viser til naturens egne kretsløp. Selve kunstverket er en gammel barkespade omgjort til et kunstobjekt og etterpå symbolsk plassert tilbake i skogen til gården Aaseth, der den ble brukt. Så langt har arbeidet utviklet seg over en 20 års periode. Sammen med barkespaden blir utdrag av dagboka til Martin Aaseth (1904-84), som eide og brukte den, presentert sammen med en verkstekst skrevet av kunstneren. Et fotografi fra skogen, viser situasjonen rett før utstilingen. Tid er et viktig element i kunstprosjektet; Arbeidet peker tilbake på historiske personer, teknikker og materialer, men konkretiserer en pågående prosess der barkepaden som symbolsk kunstobjekt sakte brytes ned og de materialer den ble laget av forsvinner til den bare er et minne.
Ådne Kongssund løvstad, Barkespade (2017). Foto: Øystein Thorvaldsen
Tone Myskja (Søndre Land) sine arbeider operer i krysningsfeltet mellom scenekunst, musikk, billedkunst og litteratur. Hun er interessert i kompleksitet i forhold til persepsjon og identitet og hvordan disse aspektene påvirkes av den tiden og det rommet man befinner seg i. Arbeidet hun viser i Opplandsutstillingen var originalt en del av en større installasjon med flere videoer laget til samme lydbilde. Hver video var en selvstendig enhet og kan derfor også vises alene. Opptakene til videoen er gjort i gamle Spikkestad skole noen dager før den ble revet og jevnet med jorden. Arbeidet er en slags gjenbruk eller remix av et tapt rom og landskap, hvor minnene ligger der i form av personlig, sosial og politisk historie. Verket aktualiserer forgjengelighet, hukommelse, glemsel, identitet og tid.
Tone Myskja, The Still Point of the Turning World – II (2014). Foto: Øystein Thorvaldsen
Kari Mølstad (Lillehammer) er kunsthåndverker og jobber med glass som materiale. Hun undersøker hvordan form og struktur jobber sammen. Former blåses i glass og overflaten blir dekket av ulike slipninger når de er kalde. Små felt blir dekket ett for ett, og bygd sammen til et strukturmønster. Hun arbeider med å finne nye strukturer ved å bruke slipning på forskjellige måter. Det kan være å skifte sliperetningen eller størrelsen på feltene, regelmessighet og tilfeldigheter. Hun eksperimenterer også med ulik blankhet, matthet og grovhet, og liker at små endringer kan gjøre stor forskjell for helheten og uttrykket til slutt. Tid er et aktuelt og bokstavelig tema i verkene hun viser under Opplandsutstillinga. I disse arbeidene har hun møysommelig slepet ett for ett felt inn i glasskulpturene til hele formen er dekket. Hun opplever at tiden forsvinner mens hun arbeider, og at det oppstår et eget unikt mønster, et slags fingeravtrykk. Overflaten gir inntrykk av å være et annet materiale enn glass, og utfordrer betrakterens opplevelse av hva hun ser. Den langsomme arbeidsmåten tilfører verket en ekstra dimensjon og en verdi man ikke kan beskrive, men som snarere må fornemmes.
Kari Mølstad, Peak I-III (2017). Foto: Øystein Thorvaldsen
Kjell Samkopf (Søndre Land) arbeider med lyd som materiale i sitt kunstneriske virke. Arbeidene hans baserer seg på kjensgjerningen at alt vi retter oppmerksomheten mot forandrer karakter. På samme måte som billedkunst gir oss en anledning til å utvikle vår evne til å se, mener Samkopf at lydkunst gir oss en anledning til å utvikle vår evne til å lytte. Selv om våre daglige omgivelser gir oss et rikt lydmateriale å lytte til, kan lydkunst åpne for et annet bevissthetsnivå, gjennom en mer konsentrert opplevelse tilrettelagt av kunstneren. Under Opplandsutstillinga presenteres CD-triologien An Act of Listening gjennom 3 konserter. Dette er et samarbeidsprosjekt med den nederlandske lydkunstneren Floris van Manen. Arbeidene utforsker og belyser forholdet mellom naturlyder og kulturlyder, dvs. lyder skapt og frembrakt av naturen kontra menneskeskapte lyder. Definisjonen av kultur og natur er tydelig; kultur er menneskeskapt, natur er det ikke (han lar spørsmålet om hvem som har skapt naturen ligge). I det virkelige liv er imidlertid skillet mellom kultur og natur langt mer tvetydig; her er det et rikelig monn av gråsone. Det er denne gråsonen denne triologien setter fokus på.
Foto: Øystein Thorvaldsen
Semund Svelle (Saksumdal) arbeider innenfor mange teknikker, som stedspesifikke konstruksjoner, fotografi, video og lyd. Tematisk berører arbeidene de store eksistensielle temaene, som uttrykkes gjennom en kompleks sammenstilling av innfallsvinkler og metoder; Svelle er opptatt av det vage eller poetiske som uttrykkes gjennom kunsten, og opererer ofte i grenselandet til det begripelige. Det er derfor sjelden åpenbart hva arbeidene er, eller hva de forsøker å meddele. Samtidig innehar mange verk perseptuelle forvridninger og referanser til vitenskap. Formale problemstillinger er gjennomgående, og funksjonalitet er ofte det bærende estetiske elementet i kunstnerskapet. Mange av hans kunstprosjekter innebærer aktiv deltakelse fra publikum før deres fulle potensial kan oppleves og leses. Et gjennomgående trekk er at titlene vektlegges og at de fungerer som en katalysator for innholdet og forsterker en lagvis lesing av arbeidene.
Semund Svelle, Alltid vær opptatt slik at Satan finner deg okkupert (2009). I bakgrunnen Frøydis H. Frøsaker Scenery (2017). Foto: Øystein Thorvaldsen
