Oppland Kunstsenter er stolte av å presentere 5 kunstnere i 2 nye utstillinger hvorav 3 av prosjektene er nyproduksjoner.
I hovedutstillingen vises verk av Anna Sigmond Gudmundsdottir, Ingrid Aarset og Kari Anne Helleberg Bahri. I gallerirommet “Glasskuben” har Harpefoss Hotell kuratert en utstilling med arbeider av Ewa Jacobsson og Sebastian Rusten.
Anna Sigmond Gudmundsdottir er en av Opplands mest profilerte kunstnere bade nasjonalt og internasjonalt. Til utstillingen ved Oppland Kunstsenter presenterer hun nye arbeider i prosjektet ”SFÆROIDAL ESJE” som består av fotocollage, tegning og maleri. Hun har tidligere stilt ut ved anerkjente institusjoner som Hennie Onstad Kunstsenter, Astrup Fearnley Museet, Living Art Museum i Reykjavik, OK Center for Contemporary art i Østerrike og ved kunstbiennalen Manifesta.
Ingrid Aarset er kjent for sine monumentale, intrikate og vakre tekstile arbeider. Hun er innkjøpt av blant annet Vestlandske Kunstindustrimuseum (KODE), Nasjonalmuseet og Utenriksdepartementet. Hos Oppland Kunstsenter skal hun blant annet vise det tekstile arbeidet “Norwegian wood” (190 x 365 cm) i organisk ornamentikk.
Kari Anne Helleberg Bahri skal vise installasjonen “Locker” som er laget spesielt til utstillingen ved Oppland kunstsenter og består av tekstile objekter montert i trekonstruksjoner. Hellberg Bahri har stilt ut både nasjonalt og internasjonalt ved blant annet Henie – Onstad kunstsenter (Oslo), NOoSPHERE Arts (New York) og Kunsthal Charlottenborg (København). Det er første gang arbeidene hennes vises i Oppland.
Harpefoss Hotell har siden 2011 vært en flerkunstnerisk arena i Oppland og Gudbrandsdalen, med blant annet utstillinger, konserter, foredrag og seminarer. Utstillingen de presenterer ved Oppland Kunstsenter består av 2 videoarbeider som tar utgangspunkt i musikalske performancer som begge har vært fremført ved Harpefoss Hotell tidligere i år. Henholdsvis videoarbeidet 1:1 av Sebastian Rusten og verket “Ett tomt rum av ingenting” av Ewa Jacobsson.
bilde: Anna Sigmond Gudmundsdottir, Sfærodial Esje (2016). Foto: Oppland Kunstsenter
ANNA SIGMOND GUDMUNDSDOTTIR
Fra “Chad”, en serie på 6 arbeider (2016), fotocollage/maleri.
I nyproduksjonen “Sfærodil esje” har Anna Sigmond Gudmundsdottir jobbet med maleri, tegning og fotocollage. Bilder fra bøker, naurfotografi, illustrasjoner, tekster og egne malerier er malt over med forskjellige teknikker og metoder. Dette som en reversert kreativ eller skapende prosess der utgangspunktet er å bryte ned allerede eksisterende bilder, fremfor å komponere en billedflate frem fra det hvite lerretet/det blanke arket. “Jeg har tenkt at det å male over et bilde eller en fortelling er en form for for prosess som fritar meg fra bildets opphøydhet, jeg kan male uten å tenke på bildet jeg skal male, men heller tenke på bildet jeg maler over”.
Etter avsluttet utdanning ved Akademiet, har Gudmundsdottir jobbet med installasjoner, maleri, tegning og foto. Disse uttrykksformene anvender hun som flerdimensjonale verktøy, og kan formes, omformes og jobbes med i en hver situasjon. Hun bruker også fotografi i sine arbeider, ofte til inspirasjon, eller som utgangspunkt for tegning og collager.
Felles for mange av Gudmundottirs prosjekter har vært veggmaleri som en del av større installasjoner eller offentlige utsmykkinger. I 2002 deltok hun på Manifesta 4 i Frankfurt/Tyskland med en større maleri-installasjon. ”One Pink Pig Inside One Way Vision Screen”. Arbeidet ble utført i 4 rom som omfavnet en sirkulær trappeoppgang i Stadel museum. Til utstillingen jobbet hun med å samle sammen bilde-materiale på stedet (i byens biblioteker) , for å så å integrere bildene i maleriinstallasjonen. Målet var en kaos-frise/bilde-komposisjon med utgangspunkt i et materiale som er tiltenkt vitenskapelige/historiske eller illustrerende formål. Dette er en fremgangsmetode hun har brukt mye, spesielt i kontemplative installasjoner, hvor bildet males over etter endt utstillings periode. Dette er en tilbakevendende metode i kunstnerskapet; motiver og bilder hentes utenfra for så å deformeres, som en form for resirkulering.
Gudmundsdottir har også jobbet med tegninger i en mer narrativ kontekst, der enkle performanser/isenesettelser har fungert som en del av installasjoner i samarbeid med andre kunstnere.
De siste årene har hun fått kunstoppdrag i det offentlige rom, noe som har åpnet opp for muligheten til å nå et bredere publikum. Hun har nylig ferdigstilt et større prosjekt for Universitetet i Stavanger, som omfatter 7 utendørs betongvegger, i størrelsesformat 1000 kvadratmeter samlet. Utgangspunktet for motivet i dette arbeidet var et istykkerrevet geologiske kart av en elv som fragmentert ble malt på betongen. Tanken bak utsmykkingen er at den skal bli mer interessant når den forvitrer, eller når bygget forfaller og den menneskelige tilstedeværelsen er fjernet, en slags opptegnet ruin.
Millefleur (2014), seilduk, 375×192 cm
INGRID AARSET
Ingrid Aarset viser 3 tekstile arbeider ved Oppland Kunstsenter. Arbeidene består av bearbeidet seilduk som er skåret i med laserkutter. Utskjæringene i seilduken er organiske ornamenter, og lyssettingen skaper intrikate skyggespill, og gjør arbeidene romlige.
INVERTERTE PROSESSER av Monica Holmen
Et av de ferskeste arbeidene til Ingrid Aarset, Norwegian Wood, skiller seg på mange måter fra tidligere verk. Det er tydelig at noe har skjedd; vendinger har funnet sted, og premisset er et annet. Verkets eksistensgrunnlag og bestanddeler er tatt fra et annet sted.
Borte er den kunsthistoriske klangbunnen og intensjonen om å rette søkelyset mot noe oversett. Enn så lenge er det kapittelet over. Tilbake er et verk som står i seg selv på en annen måte enn sine forgjengere. Rammen som omslutter hovedmotivet er bokstavelig talt oppløst, den avgrenser ikke det som skjer innenfor på samme måte som sine forgjengere, og en billedflate åpen for nær sagt alt brer seg utover.
Framfor for å hente referanser fra kunsthistoriens kriker og kroker, har Aarset nå gått i seg selv. Der hvor Millefleur og Dentelle d’Alençon startet som en filtrering av kildemateriale gjennom kunstnerens teknikker, er Norwegian Wood hennes eget på en helt annen måte. Det abstrakte har fått større spillerom, men uten å helt gi slipp på det organiske.
Rapportene og de synlige ornamentene er derimot borte. Det endelige motivet hinter om en friere prosess som i større grad enn før har vært styrt av det intuitive, av en ledighet som har skapt rom for at idéen skulle kunne finne sin form. Om enn uuttalt har idéen likevel vært noenlunde klar fra starten av.
Men i stedet for at det på forhånd er strenge motiver som løses opp i den oversettelsen som finner sted i prosessen fram mot ferdig verk, er det nå friere former som etter hvert tøyles. Framgangsmåten som ligger bak Norwegian Wood har med andre ord sin rot i skissen, der den får spille en annen rolle enn før. Noen få skisser med nært slektskap har blitt gjentatt igjen og igjen, før de til slutt har funnet sin form og uttrykk. I løpet av prosessen har de vokst inn i et system som har stått fram som naturlig, de får rom til å skape sin egen logikk, en indre stringens som sørger for opprettholdelse i verket – fysisk og mentalt.
Som alltid, i det møtet som oppstår mellom betrakter og kunst – som er et helt spesielt møte – er intet helt galt. Det er alltid et snev av sannhet, om ikke annet så for øyet som ser. Det meste er innafor og akseptert, også fra kunstnerens side, som har blottstilt verket, fridd seg fra det, overlatt det til betrakternes vold.
I møtet mellom meg og Norwegian Wood, til en viss grad påvirket av tittelen, kan jeg ikke styre assosiasjonene som løper av gårde med meg. Til skogs, mellom trærne, inn i løvverket. Med vårsola midt imot, lyset som tvinger seg fram mellom bladverket, som løfter stemningen, og skaper liv og bevegelse i verket.
Særlig lyset bidrar til å forsterke dette inntrykket. Lyset er vel og merke essensielt i alle Aarsets verk, men jeg tør påstå desto mer i dette foreløpig siste. Opplyst bakfra, nærmest gjennomlyst, bygger det oppunder og forsterker den følelsesmessige dimensjonen ved
Norwegian Wood. Den som lokker oss til seg, som gir inntrykk og setter spor.
Norwegian Wood fortoner seg som et abstrakt verk, men med et nært slektskap til det organiske, til noe fra naturen. Mellom lys, flater, botaniske ornamenter og tittelens forlokkende spill, kan verket – i alle fall for meg – oppleves som en kommunikasjon av en følelse. Det spiller på noe kjent: Følelsen av å møte sola om våren, av varmen som brer seg, å våkne til liv igjen.
Locker (2016), tekstil, treplater
KARI ANNE HELLEBERG BAHRI
I skapelsesberetningen blir Adam og Eva jaget ut av edens hage, og dekker til kroppen i det opplevelsen av skam oppstår. Klesplagg handler i sin essens både om beskyttelse, men også om å være bærer av mening. Klærne er en forlengelse av subjektet og er uttykk for identitet. De er både en grense mellom subjektet og omverdenen, og en begrensing i form av samfunnets forventninger og normer knyttet til hvordan en kler seg.
Tematikken ubevegelighet og begrensning er gjennomgående i Bahris arbeider.
Restriksjonene og begrensningene ligger i dette tilfellet i det å være menneske og skulle forholde seg til samfunnets forventninger og normer. I frykt for isolasjon, mangel på tilhørighet og de andres blikk forsøker vi alle, i større eller mindre grad, å tilfredsstille våre omgivelser. Forventninger og uskrevne regler kan i verste fall begrense individets utvikling og bevegelsesradius.
Installasjonen ”Locker” består av tekstile objekter plassert i en hylleliknende trekonstruksjon. Tittelen refererer til skapet som et objekt for oppbevaring av klær. Arbeidet tar opp i seg den nære forbindelsen mellom bekledning og kropp. Klærne er konkrete uttrykk for- og avtrykk av det levde livet. Hver hylle, eller hvert avlukke, beskriver livssituasjoner i et menneskes liv. De rituelle overgangene som dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse utspiller seg innenfor disse rammene, og tar deg med på en reise fra fødsel til død.
Materialene i arbeidet er først og fremst brukte og forkastede. Tekstilens kvaliteter varierer fra tynne bomullsstoffer til grove kanvassekker. Fargeskalaen er avdempet i skitten hvit, grå og brun med avtrykk etter tidligere kontakt med andre materialer og av menneskelig nærvær. Med rust, flekker og hull er de preget av feil, av å være lavstatus, ubrukelig eller også være betydningsfulle historiefortellere. Dette paradokset er et bærende element i kunstnerskapet som blir konkretisert og belyst i installasjonen ”Locker”.
1:1 (2016), video, 18 min.
Glasskuben, kuratert av Harpefoss Hotell
Sebastian Rusten 1:1.
Videoarbeidet tar utgangspunkt i musikkperformancen 1:1, tidligere vist ved Harpefoss Hotell, og er et dypdykk i fremstilling av fiksjon som virkelighet. Tegninger, fotografier, og faktiske biter av skogbunn representerer spesifikke steder i den virkelige verden som betrakteren også kan oppsøke utenfor gallerirommet. Prosjektet er en utforskning av hva virkelighet er og hvordan vi opplever verden gjennom forskjellige typer representasjon av virkeligheten. Motivkretsen er skogbunn; den er tilstede som oppgravd skogbunn, bilder av skogbunn direkte ovenfra og tegninger av skogbunn basert på fotografier, i forholdet 1:1 til virkeligheten de representerer.
Den 13. august 2016 holdt kunstneren en performancekonsert i installasjonen. Kunstneren plasserte seg selv og forsterkere i kasser dekket med skogbunn så lyden kom opp gjennom denne – tungt og høyt. Sebastian Rusten spiller også barytongitar i det Spellemannsnominerte bandet Dark Times, og i performancen hadde med seg musiker Henrik Øiestad Myrvold og musiker og kunstner Vebjørn Guttormsgard Møllberg. Dokumentasjonen av denne performancen er utgangspunktet for videoarbeidet som vises i Glasskuben ved Oppland Kunstsenter.
Sebastian Rusten (f. 1986) er fra Oslo og bor på Lillehammer. Han er billedkunstner, illustratør og musiker, og er utdannet ved Einar Granum Kunstfagskole og Kunst og Håndverk på Kunsthøyskolen i Oslo. Han bruker tegning, fotografi, og landart for å utforske forholdet mellom mennesket, natur, og virkelighet.
http://www.sebastianrusten.com
Ett tomt rum av ingenting (2016), video, 41 min.
Ewa Jacobsson, Ett tomt rum av ingenting
Videoarbeidet “Ett tomt rum av ingenting” er en nyproduksjon laget for visning i Glasskuben ved Oppland Kunstsenter. Arbeidet tar utgangspunkt i en utstilling og et bestillingsverk til Harpefoss poesifestival 2016.
det som ikke blir hørt, sett eller forstått
å ikke forstå eller kunne se, ikke høre
Ewa Jacobssons bestillingsverk til Harpefoss poesifestival 2016 tok utgangspunkt i festivaltemaet Oppmerksomhet, og sirklet rundt de to ovenstående setningene som mulige måter å se på begrepet oppmerksomhet. Bestillingsverket, et musikkverk og en installasjon, bestod av feltopptak og andre materialer fra omgivelser rundt Harpefoss, mulige tekstfragmenter av deltagende poeters tekster, en egen tekst og to beskrivelser av visuelle, preparerte objekter. Ett tomt rum av ingenting var et elektroakustisk verk, med live vokal og separate små lydkilder utplassert i rommet eller bearbeidet til objekter i seg. Verket ble vist som en lydbasert/visuell installasjon under hele festivalen.
Ewa Jacobsson er billedkunstner og komponist. Hun har laget feltopptak siden tidlig på åttitallet, og bruker visuelle trashelement i kombinasjon med materialer som marsipan, olje, stålwire, foto, tegning.
Jacobsson arbeider med stedsspesifikke installasjoner med visuelle element, lyd og bearbeidelse av stedet, lydkomposisjon, fysiske lydende objekter og live performance. Hun samarbeider med musikere i verker som inkluderer visuelle element og partiturer med noter, lydbånd, film og objekt med lydkilder i. Verkene er vist/oppført på utstillinger, museer, konsertsteder og annet, inklusive verk for gaten eller involvering av publikum og stedet.
Bestillingsverket har mottatt støtte fra Norsk Kulturråd
