Torbjørn Kvasbø og Vilde Andrea Brun. Foto: Randi Liliequist.
Åpningstaler 6.2.2021 ved Torbjørn Kvasbø og Vilde Andrea Brun. Talene legges ut som videoer i vårt virtuelle visningsrom www.opplandkunstsenter.no sammen med dokumentasjon av utstillingene i løpet av uken.
Brun:
Kjære kunstnere, kjære publikum,
Velkommen til årets første utstillinger ved Oppland Kunstsenter i 2021. Nå som det ikke er like enkelt å møtes fysisk, kjenner vi hvor essensielt det materielle og sanselige er. Kunstfeltet har for tiden ikke lov å holde utstillingsåpninger. Dette er derfor en selsom øvelse i å åpne en utstilling uten å ha en utstillingsåpning. Mitt navn er Vilde Andrea Brun, jeg er daglig leder her på huset, og jeg mener at dette er en tid der vi mer en ellers trenger å markere viktigheten av det kunstneriske arbeidet.
Dette er en dagen der utstillingene Collision av Heidi Bjørgan og Trine Hovden, og Det kompakte og det gjennomskinlege av Kurt Johannessen står klare til å møte publikum. Jeg er glad for å ha med meg nestor innen keramikk, en viktig fagperson både her i Innlandet, nasjonalt og internmasjonalt, Torbjørn Kvasbø, som skal holde åpningstalen for utstillingen Collision. Velkommen Torbjørn, da gir jeg ordet til deg.
Kvasbø:
Jeg må prøve å gjøre dette kort, ellers blir vi her i dag. Det er så mye å snakke om, og jeg trenger slett ikke snakke om verken Heidis eller Trines verk for de snakker for seg selv.
Begge drives av nysgjerrighet, og begge er de avhengige av kicken når de overrasker seg selv i leira.
Jeg traff Heidi første gang på Kunsthåndverksskolen i Bergen, KHiB, nå kalt KMD-Fakultet for kunst, musikk og design, Universitetet i Bergen, tror jeg det er,
i 1994.
Jeg var gjestelærer der, under regimet til Harald Solberg som var stand in for Hanne Heuch pga sykdom, og holdt et dreiekurs, som vi avsluttet med en salt/ vedfyring hvor studentene skulle teste ut rekved, tang og tare de henta uti Øygarden.
Vi brant i bakgården på skolen, på parkeringsplassen, og røykla halve Bergen sentrum. Salt var alt! Vi hadde avtale med brannvesenet om å si fra når vi skulle brenne for å unngå utrykninger. De visste ikke hva som gikk ut i atmosfæren.
Jeg gikk selv i Bergen i 1975-78, sammen med både Hanne og Harald, vi bygde og brant ovner i bakgården, og matta lakken på mange ulovlig parkerte biler på parkeringsplassen bak skolen (korrupt vaktmester), med etsende klorgass fra saltbrenningene.
Neste gang vi møttes, var på Konstfack i Stockholm 2000. Jeg hadde nettopp begynt som professor der.
Den forrige professora, Lillemor Petterson, som var den ene av Heidis sensorer under hovedfagseksaminasjonen i Bergen, syntes ikke særlig om veiledningen, eller mangelen på veiledning Heidi hadde fått under sitt hovedfag i Bergen.
Dette var et velkjent problem jeg var godt innsatt i som mangeårig fagutvalgsmedlem og styremedlem ved BKHS, at lærerne (ikke professorene for de måtte være der hele tia) bare ville undervise i blokk siden det passa dem best.. Lillemor kritiserte skolen og ikke Heidi. Hun inviterte likegodt Heidi til Konstfack som spesialstudent for at hun skulle få riktig veiledning og ikke miste troen på seg selv og kunsten. Lillemor forlot riktignok Konstfack da Heidi kom (men det er en helt annen historie), så hun fikk meg som professor.
Heidi husker den første tiden på Konstfack like så godt som jeg. Hun var på Konstfack i ett og et halvt år og fikk bl.a. et veldig bra gipskurs som en viktig del av en svært god designperiode, hvor hun arbeidet med produktdesign, objekter rettet mot produksjon. Konstfack var gode på alt, også PD.
Under hovedfagseksamen i Bergen fikk Heidi egentlig stryk, men besto fordi hun ikke hadde fått verken veiledning, eller de nødvendige advarslene fra veilederen, han som aldri var der annet enn i blokk, for å henge bjella på katten.
Den andre sensoren sa at Heidi ikke hadde noen framtid som kunstner.
Heidi fikk sjokk da hun hadde sin første gjennomgang med sin nye veileder på Konstfack, for hun sa “fy fan Haidi, detta är inte bra!”
Men Heidi fikk et godt opphold på Konstfack, og hun er tøff, og sa det var en befrielse og endelig få kritikk.
Velkommen i klubben, Heidi! Og om det er en trøst, jeg kom aldri inn i Oslo (gudskjelov!), og under sterk tvil kun som reserve i Bergen.
Det var liten tro på meg også.
Det gikk tross alt brukbart med oss begge.
Og kanskje har du, som jeg, av egen erfaring lært litt om pedagogikken på Kunsthøgskolene: den var, og er fremdeles på mange avdelinger, totalt fraværende.
Det var èn av grunnene til at jeg ble professor, det var også andre grunner jeg så meg drittlei på, 25 år før Metoo, og jeg håper inderlig at du etterhvert også vil søke et professorat og bli et trygt forbildet våre yngste kolleger og vår framtid, studentene, sårt trenger.
Du har skjønt hemmeligheten, og du vil raskt få studenten til å tro på egen evne til mestring. Resten går av seg selv!
Denne evnen er nok også en av grunnene til det langvarige og tette samarbeidet ditt med kunstgruppa Temp, og at du i 2008-2010 valgte å utvide din kunstneriske praksis med en master i kreativ kuratering, i det første kullet, under ledelse av Jorunn Veiteberg. Du etablerte deg fort som en sentral kurator på kunsthåndverksfeltet. Du danket jo ut verdenskjente kuratorer som bl.a. Moyra Elliott, New Zealand og Wendy Geers, Sør-Afrika i konkurransen om de store internasjonale keramikkbiennalene, bl.a. i Kina.
Våre profesjonelle veier har etter 2010 krysset hverandre rett som det er, i Paris, i Jingdezhen Kina eller Taipei Taiwan, i sakkyndige- og innstillingskomiteer på kunsthøyskolene, men særlig internasjonalt, i tunge prestisjefylte sammenheng, og jeg kan bare nevne noen få her:
Collect i London mange ganger.
2010 i Paris på ”The Raw and the Cooked”, presentasjon av norsk samtidskeramikk i Galerie Favardin & de Verneuil, rett ved Triumfbuen, under IACs Congress i Paris, en utstilling som jeg initierte og hvor du var utstiller, og kurator, sammen med Jorunn Veiteberg.
2012 Less Colour, Rogaland Kunstsenter som du kuraterte helt aleine.
2014 på Bornholm i den store ”the European Ceramic Context”, hvor vi begge var juryert inn som utstillere,
og samme år i den norsk-kinesiske storsatsningen ”Beyond G(l)aze” med kjempeutstilling i samarbeid med Norwegian Crafts,
først i Jinji Lake Art Museum i Suzhou rett utenfor Shanghai
og deretter i Kode i Bergen året etter, som du kuraterte bl.a. sammen med Feng Boyi, Ai Weiweis kurator, og hvor jeg var en av utstillerne.
Denne største internasjonale/ norske keramikkutstillingen kom til etter en epost fra Heidi, på vegne av et kuratorteam, til Norwegian Crafts i 2012 hvor hun lanserte ideen om en utstilling av norsk og kinesisk keramikk.. I dette som ble et stort samarbeid med Norwegian Crafts, ble det lagt stor vekt på Heidis djupe forståing av den keramiske kunsten (sitat Gjertrud Steinsvåg, NC fra katalogen).
Og nå sist i 2019 i den store KODE-versjonen av ”Krefter”, med Kari Dyrdal, Marit Tingleff og meg, som du kuraterte sammen med Anne Britt Ylvisåker Fra KODE og Frank Falch fra Sørlandets kunstmuseum..
Heidi er forøvrig medlem av International Academy of Ceramics som en av svært få norske keramikere.
IAC er også en NGO i samarbeid med UNESCO.
Vi har hovedkvarter i Geneve, og tilfeldigvis ramlet jeg inn i en stor utstilling av Heidi på Artgenève for et par år siden. Hun er i stallen til ”Taste Contemporary” hvor ellers både ypperlige Marit Tingleff, Johannes Nagel, Alison Britton og Gunnar Thorsen for å nevne noen også står.
Der viste Heidi en installasjon av veggkonsoller, med dreide, kollapsede beholdere oppå. Disse konsollene har hun utviklet i samarbeid med gipsmakeren i Nidarosdomen. Bygghytta ved Nidarosdomen er vernet av UNESCO, som senter for kunnskapsutvikling og kunnskapsdeling etter modell av et arbeidsfellesskap mellom håndverkere i middelalderen.
Helt i tråd med samarbeidet i Temp, og ikke minst verkstedsfellesskapet med Trine Hovden hvor dere i mange år har brukt hverandre som samtalepartnere, og etterhvert utviklet seg på den måten vi ser her, hvor dere griper inn i hverandres arbeider og skaper fellesverk.
Jeg er verken kurator eller teoretiker, så jeg henviser til galleriets egne tekster om hva som da oppstår. Forøvrig anbefaler jeg at hver og en ser og begrunner for seg selv, og er man heldig starter det noen prosesser i egen skalle, av en kombinasjon av det man ser, det man er og det man har opplevd i livet sitt.
Kunst er kommunikasjon. Og i så fall er det god kunst du ser, for deg. Noe annet gjelder ikke
De viktigste kriteriene vi har å vurdere etter, er fagfellevurderingen i juryeringer, stipend- og innkjøpskomiteer:
Heidi deltar i de viktigste og tyngst juryerte nasjonale og internasjonale utstillingene, er tildelt det som er å få av norske arbeidsstipend, og er innkjøpt av mange av de viktigste museene og kunstsamlinger nasjonalt og internasjonalt.
Hun er innkjøpt flerfoldige ganger av samtlige relevante museer og samlinger i Norge.
Snakk om revansje fra eksamen i 2000 i Bergen!
Trine og jeg stilte ut sammen på den store Biennalen i Korea 2017. Det året var Biennalen i fare pga politiske forandringer i Korea, og hele det internasjonale fagmiljøet ble oppfordret til å søke for å vise politikerne Biennalens betydning.
Det var 2500 søkere, og 50 ble antatt! Biennalen ble berget og er sikret for framtia, og er den viktigste vi har internasjonalt.
Vi var de eneste norske deltagerne.
Vi var begge der et par dager, men på ulike tidspunkt og traff ikke hverandre.
Trine monterte skulpturen sin selv, en stor og skjør stabel var det, med brutalt makulerte, silketrykte familiefotografier, bilder på leirgodsflak, samlet og bygd opp av de brente strimlene som byggemateriale, på europallen det var fraktet på, like stor som pallen og 1 m høg.
En helt usedvanlig sterk stakk er det, et merkelig keramisk objekt ulikt alt annet jeg har sett;
en lagring av det som har med hvordan vi organiserer oss i tilværelsen på, de store og små ornamentene i våre liv, historien og tradisjonen, planleggingen fra dag til dag, årstid til årstid, år til år, generasjon til generasjon, gjentagelsene og gjenbruket og dermed fornyelsene som gjør at vi overlever fra dag til dag, fra årstid til årstid, fra år til år, fra generasjon til generasjon.
Slik som vi hele tiden forsøker i våre liv, å skape orden i uorden, kosmos i kaos, alltid på kanten av kollaps siden kontroll ikke eksisterer.
Som verkene som Trine lager i dag, VEKST! og ringen som sluttes i den arketypiske sylinderen, karet, med alle sine funksjoner og uendelige metaforer.
Det var på hengende håret akkurat da at det ikke ble krig med Nord-Korea, og mange internasjonale deltagere fikk rett og slett ikke lov til å reise til åpningen.
Men åpning ble det med hele den norske ambassaden i Seoul til stede.
Under åpningen i Korea var Trine imidlertid allerede på plass på Triennalen i Tallin og monterte en versjon av samme verk hun viste i Korea.
Snakk om timeplan!
Trine deltok i Biennalen i Korea i 2007, og fikk ellers the Silver Prize ved den samme Biennalen, i Korea i 2011.
Dette er sterk kost!
Vi har ikke møtt hverandre ofte, men kjenner hverandre gjennom utveksling av eposter før og etter Korea, om Stikk.no-søknader, kassesnekring og pakking, flyfrakt eller båt med hvilke shippingfirma, fraktpriser og anbud, Carnet og mulige komplikasjoner med fortolling av arbeidene til Korea, og med gratulasjoner.
Det er mye komplisert arbeid og logistikk i bransjen og mye kan gå feil.
Vi kjenner hverandre svært godt gjennom hverandres arbeider.
Trine var i 2012 leder av juryen for Årsutstillingen Kunsthåndverk, og ga det årets Kunsthåndverkspris til meg.
Vi møttes ikke da heller, for jeg var på IAC´s generalforsamling i Santa Fe i USA, så eldste sønnen vår Brage tok imot prisen i Nasjonalmuseet, og holdt en høflig takketale, kasta deretter huskelappen over skuldra på Skavlan-vis, og kom med en helt personlig fortelling om livet bak scena, i keramiker-kulissene.
Det er mye strev bak det vi ser her.
Men teksten, juryens begrunnelse som Trine skrev, den henger på hedersveggen i glass og ramme.
Trine var deltager på den store norske keramikkpresentasjonen jeg initierte i Paris, under kongressen til International Academy of Ceramics i 2010, ”The Raw and the Cooked” i Galerie Favardin & de Verneuil, Paris.
Sammen med 15 av den absolutte toppen av norske samtidskeramikere.
Her deltok også Heidi, som utstiller, og kuraterte sammen med Jorunn Veiteberg.
Heidi hadde ansvaret for monteringen.
Jeg glemmer aldri dine tidlige arbeider med silketrykk med utgangspunkt i fotografier, på leirgodsplater, montert på vegg som bilder.
De tvers igjennom keramiske kvalitetene, den våte jucie glasuren, de aldeles silkenydelige overflatene, dybden, lyset, rikheten, måten de er brent på, glasur og leire smeltet sammen i en herlig fri helthet.
Dekaler og silketrykk overført på flak av leirgods, hvor de keramiske prosessene, de prosessuelle sporene, spor i leira, bryter ned motivet i fotografiet og slik lar meg lese mine egne historier, og meg selv.
Jeg hører Bob Dylan uten overhodet å trenge tekstene, som jeg ser dine familiebilder uten å måtte tolke historien i dem, bare ta inn den aldeles subtile kombinasjonen av materialene og teknikkene og mangfoldet som bare det leirematerialbaserte kan gi, med alle mine sanser.
Temaet er jo først som sist materialet og de mulighetene som finnes i det. Dette har dere jo begge to, denne perfekte, fingerspissavanserte forståelsen som ingen vet hva er og som ikke engang øyet kan se men bare hjernen registrerer.
Da spiller det ingen rolle hva det er, det er helt underordnet.
Fordi alt er der.
Leire er et fantastisk materiale. Det finnes ingenting i nærheten av leiras plastisitet, evne til å ta i mot, til å bevare. Jeg kjenner Trine Hovden best gjennom hennes arbeider.
Til gjengjeld støter jeg på dem på plasser hvor svært få er forunt å vise dem.
Trine er, som både Heidi og meg, utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen.
Hva er det med denne skolen?
Trine har, som Heidi, stilt ut hyppig, separat i de aller viktigste galleriene og musea,
deltatt i det som er å delta i, i nasjonale og internasjonale tungt juryerte gruppeutstillinger.
Hun har fått det som er å få av de største stipendiene,
har utført mange off. utsmykninger, alle i regi av KORO,
er publisert i de aller viktigste nasjonale og internasjonale fagtidsskriftene,
er innkjøpt av alt som er verdt på bli innkjøpt av,
gjør en utrolig innsats for faget og sine kolleger gjennom utallige tunge faglige tillitsverv,
og deler sin kunnskap gjennom undervisning.
Det er ikke mer å si enn:
Tusen takk, og gratulerer!
Brun:
Kurt Johannessen viser utstillingen Det kompakte og det gjennomskinlege, har laget mer enn 100 kunstbøker på forlaget Zeth, og er en pioner innen kunstbokgeneren her i landet. Hvor mange performance han kan skilte med er nok enda mange fler, jeg har ikke tall. Kurt Johannessen er en kunstner som gjennomstrømmes av ideer; ord bilder og handlinger, som han transformerer til kunstneriske uttrykk på en uovertruffen måte. Arbeidene hans uttrykker eksistensielle menneskelige erfaringer som det å puste, lytte, se, lengte. Kunstnerkskapet hans er en rik blanding av filosofi, vitenskap, humor og menneskelig varme, og kloke tanker. Han har inspirert mange generasjoner med kunstnere, også meg selv, som har opplevd hans undervisning. Oppland Kunstsenter er i ferd med å etablere en kunstbokhandel i våre lokaler, og kommer til å vise mange kunstnere som lager bøker som en del av sin kunstneriske praksis i tiden fremover. Kurt Johannessen sin utstilling er derfor med å markere en ny æra her i Kirkegata 68, der Kunstbokmessen B*stard får en tvilling i kunstbokhandelen B*stard, som begge løfter frem kunstboken som kunstnerisk ytring.
Avslutningsvis er det viktig å takke alle som har bidratt til at disse utstillingene er mulig å vise frem, det å synliggjøre hvor mange som er involvert i dette, er i seg selv en måte å argumentere for viktigheten av et levende kunstfelt;
Takk til Heidi Bjørgan, Trine Hovden og Kurt Johannessen for det store kunstneriske arbeidet som ligger bak utstillingene. Vi som jobber i feltet, vet at det vi ser er toppen av isfjellet. Det ligger måneder og år med arbeid bak enhver utstilling, selve den kunstneriske prosessen ligger under overflaten som en stor usynlig kraftanstrengelse. Takk til Billedkunstnerne i Oppland og Kunsthåndverkerne i Innlandet som sitter i kunstsenterets styre og kunstfaglige utvalg. Takk til Innlandet Fylkeskommune, Kulturrådet og Lillehammer kommune for finansieringen av kunstsenterets drift og prosjekter. Takk til alle som jobber her på Oppland Kunstsenter; først og fremst Siri Leira, prosjektkoordinator og teknikker. Takk til Randi, Marit, Rannveig, Lars Christian, Linda og Syver som sitter utstillingsvakter eller har vært med å male lokalene. Takk til Justine som vasker for oss. Takk til kunstfotograf Øystein Thorvaldsen som dokumenterer alle våre utstillinger. Og takk til dere, publikum, som vi gjør alt dette for! Jeg håper vi får besøk her på Oppland Kunstsenter i dagene og ukene fremover, slik at dere kan oppleve Kurt sine bøker, ord og bilder. Og Heidi og Trine sine keramiske arbeider.
Vi legger også ut grundig dokumentasjon på www.opplandkunstsenter.no i løpet av den kommende uken for de av dere som ikke har mulighet til å komme hit fysisk.
Da er utstillingene åpne for publikum, og det gjenstår kun å ønske velkommen!
