Foreningen Kunstsentrene i Norge ble en realitet under landsmøtet for kunstsentrene denne høsten. Kulturdepartementets tildeling på kr 200 000 til foreningen er et tydelig signal om at etableringen er et nødvendig skritt i riktig retning, og bekrefter kulturministrerens ambisjon å styrke det regionale kunstfeltet. Vår utfordring blir nå å synliggjøre kunstsentrenes landsdekkende nettverk og formidling av visuell kunst. Men det profesjonelle kunstfeltet og de enkelte kunstsentrene befinner seg i en svært sårbar posisjon, og er i ulik grad prioritert av regionale aktører. Hvordan kan vi sikre et levende kunstfelt også i regionene?
Kunstsentrenes rolle
De 15 kunstsentrene i Norge, fordelt fylkesvis, er våre viktigste aktører for å ivareta et profesjonelt regionalt kunstfelt. Dette er i tråd med kulturlovens intensjon om å sikre at alle har tilgang til et profesjonelt kunst- og kulturtilbud. Kunstsentrenes strategier og satsingsområder er tilpasset de ulike regionenes behov og sentrenes kompetanse, men kort sagt kan vår virksomhet formuleres ved tre primæroppgaver:
1) Kunstsentrene skal fremme et levende og nyskapende profesjonelt kunstfelt i hele landet. Ved å både være bevisst på en regional og nasjonal orientering, samt å kunne initiere internasjonale samarbeidsprosjekter, evner kunstsentrene å skape den nødvendige dynamikk som kjennetegner et kunstfelt som stadig blir mer globalt og sentralisert.
2) Kunstsentrene kvalitetssikrer og utvikler kunstprosjekter med mer instrumentelle eller pedagogiske formål, som f.eks Den kulturelle skolesekken og utsmykning i offentlig rom.
3) Kunstsentrene ivaretar den kunsterstyrte formidlingen, med tette bånd til regionenes kunstnerorganisasjoner. Dette gir kunstsentrene mulighet til å utvikle seg og sine produksjoner ut fra en mangfoldig kunstnerisk ressurs, samt å være en arena for kunstfaglig utvikling og diskusjon.
Finansieringsmodell bidrar til svekkelse av institusjonene
Det økonomiske ansvaret for kunstsentrene er i dag delegert til fylkeskommunene. Gjennom denne modellen befinner de seg i en sårbar posisjon da de er gjenstand for svært ulik prioritering av regionale myndigheter. Enkelte fylkeskommuner har en god dialog med sine kunstsentre, og har lykkes i arbeidet med å bygge sterke og synlige sentre som ivaretar sine oppgaver svært tilfredsstillende. Men kunstsentre med dårlige økonomiske rammer evner ikke å markere seg, eller å formidle utstillinger og produksjoner med et tilstrekkelig profesjonelt nivå. Resultatet er alvorlig nok – først og fremst ved at den kreative og kunstneriske kompetansen forsvinner fra regionen, og befolkningen opplever et svekket tilbud på visuell kunst.
Kulturloven innført med Soria Moria-erklæringen er et viktig verktøy for å sikre at alle har tilgang til et profesjonelt kunst og kulturtilbud. I kulturlovens § 4, om fylkeskommunens og kommunens oppgaver, står det nedfelt at disse skal sørge for økonomiske og organisatoriske tiltak som fremmer kulturtilbud regionalt og lokalt. Videre i § 5 , presiseres det at det i felleskap med fylkeskommunene og kommunene også er statens ansvar å sikre profesjonalitet og kvalitet i kulturtilbudet, og ikke minst – å sikre at det regionale tilbudet kan utvikle seg innenfor forutsigbare rammer.
Dessverre har staten i dag tilnærmet ingen oversikt over kunstsentrenes situasjon og status, og kunstsentrene er prisgitt fylkeskommunenes velvilje til å prioritere et levende profesjonelt kunstfelt. Har staten råd til å ta konsekvensene av dagens finansieringsmodell for kunstsentrene?
Et sterkt kunstsenter gir et sterkt regionalt kunstfelt.
Kulturministerens tildeling til foreningen Kunstsentrene i Norge skaper optimisme. Som et landsdekkende nettverk har vi en unik kunnskap om status for de regionale kunstscenene i Norge. Sammenhengen mellom kunstsentrenes posisjon og det regionale kunstfeltets dynamikk er svært tydelig. Bygges det sterke kunstsentre med ressurser til å ivareta profesjonell visning og formidling, vil vi få regionale kunstscener som tåler nasjonal og internasjonal sammenligning. Dette ansvaret kan ikke overlates til regionale myndigheter alene. Det er på høy tid å evaluere dagens finansieringsmodell for kunstsentrene, for å sikre et levende profesjonelt kunstfelt også i regionene.
Innlegg i Billedkunst 01.2011
Skrevet av:
Kristine Natvig
– daglig leder for Kunstnersenteret i Oppland og
styremedlem i Kunstsentrene i Norge
Rikke Komissar
– daglig leder for Akershus Kunstsenter og
styreleder for Kunstsentrene i Norge
