– Det er når dette er på plass, at talentene blant unge kunstnere vil søke seg til regionen. Det er når de søker seg til regionen, at nye ting skjer, nye forbindelser blir etablert,  skriver Dag Solhell om sine ti ideelle krav for Opplands kunstscene. Kunstnersenteret i Oppland takker Dag Solhjell for en tankevekkende og kritisk analyse  fremlagt på vårt seminar Kunstscene Oppland.


10 IDEELLE KRAV TIL OPPLANDS KUNSTSCENE

Fylkeskommunal planleggingsstrategi

Et prioritert mål på kort sikt for Oppland fylkes kunstpolitikk bør være å forynge, fornye og utvidet en trang og liten kunstscene som i dag domineres av eldre og etablerte kunstnere. Det bør ikke skje gjennom etableringsstipend til enkeltkunstnere eller andre individuelle stimuleringstiltak. Det bør skje ved å støtte felles tiltak fra to eller flere kunstnere, som kan tilføre kunstscenen nye aktører og nye kontaktpunker mellom kunstnere og publikum.

Oppland fylkes kunstpolitikk bør derfor nærmest få årene la seg inspirere av initiativ som kommer fra kunstnerhold, særlig unge kunstnere. I stedet for å lage en ny plan, som kunstnere senere skal innrette seg etter, bør planen heller innrette seg etter de levedyktige initiativ som kommer fra kunstnere og fra deres fylkesorganisasjon. Det gjelder å utnytte de initiativ og den entreprenørånd som særlig unge kunstnere i dag har mye av. Mange kunstnere er flinke til å få gjort mye med få ressurser. Offentlige tilskudd kan derfor få større ringvirkninger enn tiltak som skjer i sterkere offentlig regi.

Tre eksempler

Det ble fremlagt eksempler på tre slike initiativ på seminaret:

–       Et årlig arrangement der alle kunstnere i fylket på de samme dager åpner sine atelierer for publikum innenfor en samordnet plan. Det gjøres i dag i Oslo (Oslo Open), i kommuner på vestsiden av Oslo-fjorden (Rett Vest), i Bergen (Bergen Open), og i Rogaland (RO). Det siste eksemplet ble presentert på seminaret. Dette synes å være en velegnet oppgave for Oppland Kunstnersenter som kan gjennomføres raskt.

–       Kunstnerdrevne gallerier, det vil si visningssteder med utstillinger og andre typer kunstrelatert arrangementer, drevet av små grupper av kunstnere. På seminaret ble planene for et kunstnerdrevet galleri på Harpefoss presentert, og vi fikk også høre om S-laget på Gran. Slik tiltak kan støttes også over andre fylkeskommunale budsjetter enn kulturbudsjetter, både for investering, prøvedrift og varig driftsstøtte, for eksempel som tiltak innenfor kulturbasert reiseliv, kulturbasert næringsliv, stedsutvikling og andre.

–       Spesialgallerier for nye medier, som kombinerer visnings med kunstnerisk produksjon. Lydgalleriet i Bergen ble presentert på seminaret. På Lillehammer er det meget nærliggende å satse på noe tilsvarende når det gjelder video, på grunn av det store filmmiljøet på Høgskolen på Lillehammer

Kunstnerdrevet kunsthall

Oppland trenger en spydspiss av nasjonal betydning på kunstfeltet, ved siden av Lillehammer Kunstmuseum. Det trenger en uavhengig kunsthall for samtidskunst, en rolle LKM ikke kan fylle fullt ut. Et forbilde var representert på seminaret, Kunstbanken på Hamar. Den er egentlig et kunstsenter omdannet til kunsthall, som har utviklet performance til en spesialitet – en nisje, som gjør at det på dette område også har en internasjonal profil. Kunstbanken på Hamar fremstår i dag som landets mest vellykkede og anerkjente kunstnersenter. Oppland er i dag landets eneste fylke der kunstnerorganisasjonen ikke har et profesjonelt drevet visningssted for kunst. Men et slikt visningssted bør ikke gjenetableres i den gamle formen.

Oppland kunstnersenter bør omdannes til en kunsthall av samme type so Kunstbanken på Hamar, med videokunst som sin nisje. Den kan da ta rollen som det spesialgalleri for video som er nevnt ovenfor. Den bør ivareta de kunstnerdrevne kvaliteter som Lydgalleriet i Bergen har, det vil si at den daglige ledelse må ha stor kunstnerisk uavhengighet. Bare med slik uavhengighet vil den trekke til seg høyt kvalifiserte søkere og høyt anerkjente kunstnere.

Initiativet til en slik omdannelse bør komme fra kunstnerorganisasjonen i Oppland. En interimsløsning kan være at kunsthallen startes opp som et kunstnerdrevet tiltak i rimelige lokaler, samlokalisert med kunstnersenteret, og med felles administrasjon. Det er her ikke snakk om et stort nytt bygg som krever store investeringer, og heller ikke om en stor stab. Et samarbeid med Høgskolen i Lillehammer bør etableres allerede i initiativfasen.

En ide er å utarbeide en prosjektskisse, og så utlyse en konkurranse blant kunstnere for å komme med forslag til driften. Da bør finansieringen av en prøvedrift over tre år være sikret på forhånd.

En kunstsosiologisk skisse av Opplands kunstscene

–       I Oppland er det bosatt bare 2 av landets 400 mest anerkjente kunstnere, altså ½ %, mens det har over 2 % av landets aktive kunstnere (det er Tone Myskja og Patrik Huse).

–       Oppland har bare en institusjon blant de 50 begivenheter som gir største kunstnerisk anerkjennelse til kunstnere. Det er Lillehammer Kunstmuseum, som ligger nesten på slutten av denne listen. Ingen andre kunstbegivenheter (på kunstfeltet) i Oppland er synlige på nasjonalt nivå.

–       Oppland er landets eneste fylke uten et visningssted for kunst drevet av fylkets kunstnerorganisasjon. Det har altså ikke et profesjonelt visningssted der det er naturlig for unge kunstnere å debutere.

–       Lillehammer er landets største by uten en kunstforening

–       Ingen av fylkets fem kunstforeninger melder om aktivitet på den landsomfattende oversikten Listen

–       Ingen av landets aktive kunstkritikere er bosatt i Oppland (Kristine Natvig har vært aktiv kritiker, men kan ikke være det så lenge hun er daglig leder i kunstnersenteret)

–       Ingen medier i Oppland bringer kunstkritikker

–       Det er bare to oppegående private gallerier i Oppland (Zink på Lillehammer og Svae i Gjøvik, men ingen av dem hører til landets fremste).

–       De fleste kunstnere bosatt i Oppland er over 50 år.

En konklusjon må være at Oppland har en av landets svakeste kunstscener, kanskje den svakeste, og at situasjonen peker i gal retning.

10 Ideelle krav til et helhetlig kunstfelt i Oppland

En levende regional kunstscene må fungere som en helhet. Da må en rekke elementer være på plass: Kunstnerisk produksjon, utstillingsproduksjon (kuratering), kunstsamling og innkjøp til slik, kunsthistorisk kompetanse, kunsthall, kritikk, kunstmarked, publikum, ”diskurs”, nasjonal og internasjonal møteplass.

La meg gjennomgå disse funksjonene punkt for punkt, og knytte hver av dem til bestemte typer institusjoner eller roller, under det perspektiv at både kommuner og fylker kan gå sammen om tiltak på bred basis.

1 Kunstnerisk produksjon – steder der kunstnere kan debutere

Det er staten som utøver det meste av kunstnerpolitikken i Norge, og den anser at den beste måten å støte kunstnerisk produksjon på, er å støtte kunstnerne direkte, og med relativt små beløp til mange kunstnere. Dette er egentlig ganske effektivt, fordi de fleste kunstnere trenger ganske små økonomiske og symbolske belønninger for å stå på, til tross for økonomisk fattigdom. Oppland trenger noen få kunstnere som hever seg langt over gjennomsnittet, og som markerer seg nasjonalt, men særlig internasjonalt. De må satses på fra de er ganske unge.

Denne demokratiske støttemodus, som spenner et sikkerhetsnett ut under de fleste, bør åpner for å spisse sin støtte, og velge ut noen få (fortrinnsvis ganske unge) kunstnere som man vil satse på i noen år.

2 Utstillingsproduksjon – steder der kuratorer kan debutere

Kuratorfunksjonen er den som skaper et utstillingskonsept, finner frem til kunstnere og kunstverk som kan fylle det med mening, og presenterer og begrunner sitt valg gjennom utstillingsmediet og dets omgivende tekster. Det å ha en respektert og fryktet kurator er kanskje selve nøkkelfunksjonen i et regionalt kunstsystem. Kuratoren trenger ressurser til å lage utstillinger, og en god kurator trekker både ressurser og kunstnere til seg. Kuratorens symbolske makt – makten til å gi høy kunstnerisk anerkjennelse – er hans eller hennes viktigste ressurs. Den beror blant annet på evnen til å få gode kunstnere til å føle seg forbigått ved at de ikke blir invitert til utstillinger.

Ved å stipendiere eller yte prosjektstøtte til dyktige og dristige kuratorer med gode konsepter ved gode regionale kunstinstitusjoner med prosjekter som gir dem internasjonalt nettverk, bygges det opp et renommé hos de institusjoner de arbeider i eller for. Alt står og faller med kuratorens rykte og nettverk – kvaliteten av nettverkets deltakere er det som er garantien for kvalitet. Det er nesten slik at det er viktigere med et fremragende regionalt kuratoriat enn med fremragende kunstnere i regionen.

3 Kunstsamling – steder der kunstnere går inn i kunsthistorien

Lillehammer kunstmuseums kunstsamling kan med egne innkjøpsmidler i likhet med andre norske kunstmuseer aldri bli fremragende – det er det bare Astrup-Fearnley museet i Oslo som kan, fordi det har 10 ganger større innkjøpsbudsjett for samtidskunst enn Nasjonalmuseet. Det er bedre med få, store og profilerte innkjøp, enn å drysse litt rundt på mange. En tanke kan være å gi Lillehammer kunstmuseum økonomiske muligheter til å gjøre ett internasjonalt og ett norsk innkjøp hvert år, som er av en betydelig størrelsesorden – minst en million kroner til hver. Når dette er gjort i ti år, og innkjøpene er godt publisert, får LKM en samling andre kunstmuseer vil låne fra. Da skapes det nettverk, og god kunst kan lånes tilbake i samme omfang. Disse innkjøpene vil dessuten demonstrere en betydelig symbolsk makt, og virke tiltrekkende på kunstnere som utstillere. Da vil denne investeringen kaste mangedobbelt av seg, og gi avkastning på måter som ikke kan finansieres med penger. Symbolsk kapital lar seg ikke kjøpe.

LKM bør også gis økonomiske og plassmessige muligheter til å stimulere private samlere til å donere sine private kunstsamlinger til museet. Doblougsamlingen er et godt eksempel. Private samlere trenger ofte en offentlig anerkjennelse for sin evne til å samle god kunst, og til å demonstrere sin store interesse for noe som ikke lar seg redusere til penger, det vil si kunst, på måter som bare kan demonstreres ved å bruke mye penger. Her bør en også prioritere samlinger som gir nasjonalt og internasjonalt nettverk.

4 Kunsthistorisk kompetanse – steder der kunsthistorikere kan debutere

Kunsthistorisk kompetanse opparbeides langs to kanaler – kuratering av utstillinger, og forskning. Forskningskanalen er meget forsømt i norske kunstmuseer. Til LKM bør det kunne knyttes et forskningsfond, som i samarbeid med Høgskolen på Lillehammer dels kunne brukes til å støtte forskningskomponenten ved spesielle utstillinger, dels til å toppfinansiere doktorgradsstipendiater som vil være knyttet til LKM eller HIL særlig når dere avhandling munner ut i en utstilling ved LKM.

5 Kunsthall – steder der kunstnere kan få stort vingeslag og et kresent kuratorskap kan utøves

Begrepet kunsthall er betegnelsen på et utstillingssted med store lokaler for vekslende utstillinger. I Oppland er det ingen, kanskje Norges eneste fylke uten en kunstehall. Nå må LKM fungere som kunsthallen, og det har noen svakheter. En kunsthall bør sikres høy kompetanse og økonomiske muligheter til å kuratere store og viktige utstillinger. Samtidig bør den stimuleres til å inngå i nettverk med tilsvarende kunsthaller i andre land.

6 Uavhengig kritikk – steder der kunstkritikere kan debutere

Kunstkritikk er den begrunnede bedømmelse av utstillinger og deres kunstverk, publisert i en dagsavis eller andre massemedier. Kritikk er nesten fraværende i norske regioner, og er kraftig redusert de senere årene selv i hovedstadspressen. Her er jeg muligens litt gammeldags men noen må på uavhengig grunn kunne kvalitetsbedømme det som kunstnere, kuratorer, kunsthaller og kunstmuseer presenterer for publikum. Særlig viktig er det i en region der kvalitet skal være en strategi. Der politikken kommer inn, der forsvinner kvaliteten ut” – og bare en uavhengig kunstkritikk kan se forskjellen tydelig og uten egeninteresser.

Jeg foreslår etablert et kritikerstipend, eller en støtteordning for kunstkritikk publisert i regionale medier.

7 Kunstmarked – steder der gallerister og samlere kan debutere

Kunstfeltet balanserer på en slak line mellom børs og katedral. I motsetning til i litteratur og musikk er det i kunstfeltet ganske stort fiendskap mellom dem, og de som beveger seg mot børsen får svært ofte negative sanksjoner mot seg. Til tross for det er salgsgallerier likt av kunstnere, men ofte i hemmelighet, og helst når de først har gått den smale vei og vunnet anerkjennelse hos dem som ikke har egen økonomisk interesse i den. Når kunsten, gjennom et selektivt galleri, klarer å selge god kunst, anses det som kunstens seier over pengene, og det er noe som applauderes av de fleste kunstnere.

Allikevel trenger en godt fungerende kunstregion minst ett kresent, eliteorientert, samlervennlig, museumsvennlig og internasjonalt godt kontaktet salgsrettet privat kunstgalleri.

Kunstnere trenger et galleri, som makter å omdanne deres kunstneriske anerkjennelse til inntekter fra salg til gode priser. Samlere trenger et galleri for å bygge opp sin egen smak, og til å få tilgang til personlig møte med utvalgte kunstnere – og gallerier trenger samlere for å skape en viss sikkerhet for inntekter. Publikum trenger et kresent markedsgalleri for å se forskjellen mellom den gode kunsten der, og all den likegyldige kunsten som blir tilbudt de fleste andre steder. Politikere trenger et galleri, for å bli fortrolige med den tanken at kunsten også har et marked, og at det er demokratiserende at noen gjør sin smak gjeldende gjennom å kjøpe kunst fra kunstnere som ikke omfattes av offentlige støtteordninger.

Nye private galleriet på et høyt nivå må ha en kapitalbase som sikrer dem finansiering i 5-10 år før de klarer seg selv økonomisk. Filialer av Oslo-gallerier sikrer at de bare får det neste beste, eller utplukk av utstillinger allerede vist i Oslo, og det hemmer utviklingen av et selvstendig privat og personlig kuratoriat.

8 Publikum – steder der publikum kan lære å verdsette og bedømme kunst

En av de første oppgavene Jens Thiis satte seg da han i 1909 som den første ble direktør ved Nasjonalgalleriet, var å bygge opp et utvalgt publikum som kunne være ”en æresvakt rundt kunsten”, et elitepublikum. Et elitepublikum, det er de som meget hyppig søker seg til kunstutstillinger, som leser kunstbøker og kataloger, som leser alle kritikker, som skriver rosende eller risende innlegg i aviser og andre medier, som gjerne reiser til steder med gode museer og gallerier, som samtaler om kunst like naturlig som andre snakker om fotball, som blir medlemmer av kunstforeninger og museers venneforeninger, og som gjerne gjør en frivillig innsats når det trengs. De trenger ikke fylle et helt fotballstadion, men de bør iallfall være så mange at de fyller LKM ved åpningen av viktige utstillinger. Det er fint å ville nå så mange som mulig, eller ”alle”, men en så lite spesifikk målgruppe når egentlig ingen.

Et slikt publikum må pleies, og det er særlig kunstforeningense oppgave å gjøre det. Kunstforeningen bør betrakte seg selv som kunstens venneforening, ikke bare sin egen forening.

9 ”Diskurs” – kunsten i det offentlige meningsskifte, steder der unge mennesker kan debutere som debattanter

Den største kulturelle suksess i Norge i senere tid, er Litteraturhuset i Oslo, i stor grad finansiert av Fritt Ord. Noe tilsvarende bør bygges opp i andre byer, men da bør også kunsten være med. Et litteraturhus på Lillehammer bør bli en suksess. Her bør kunstens mange aktører finne en felles arena, og utvikle felles plattformer for samarbeid – og det kan kanskje være en fordel at arenaens ledelse står utenfor feltets konflikter og motsetninger.

Nasjonal og internasjonal møteplass

Sentrale aktører i Oppland bør samle seg om en årlig internasjonal kunstbegivenhet.

10 Hva skjer når alt dette er på plass?

Det er når det meste av dette er på plass, at det store publikum kan nås med noe av høy kvalitet, og det er da det vil komme.

Det er når dette er på plass, at det næringslivet som har en markedsplass er mye større enn Oppland vil finne det økonomisk gunstig å knytte sitt navn til kunstinstitusjoner og kunstnere, og inngå samarbeidsavtaler både kunst og næringsliv har fordeler av.

Det er når dette er på plass, at kunstnerisk skaperevne kan virke stimulerende på produktutvikling og design i regionen, at kunstfeltet kan inngå i et ”kreativt cluster” med næringslivet i fylket

Det er når dette er på plass, at reiselivsoperatører som retter sin markedsføring mot de kunstinteresserte turister vil sette kunstscenen i Oppland på sine destinasjoner, i kulturbasert reiseliv.

Det er når dette er på plass, at talentene blant unge kunstnere vil søke seg til regionen. Det er når de søker seg til regionen, at nye ting skjer, nye forbindelser blir etablert, og noe grenseoverskridende vil bli etablert.

Det er når alt dette er begynt å skje, at politikerne skjønner at kunst er noe samfunnet ikke råd til ikke å satse på.

Dag Solhjell, 10.02.2011. Innlegg på seminar Kunstscene Oppland.

Innlegget som helhet kan lastes ned her: Dag Solhjell, Kunstscene Oppland